Tror jeg dropper tittel her..!

Lurer på hvor tid jeg greier å se på dogåing som en naturlig ting..! Ja, det er en naturlig ting, jeg vet jo det, men folk skal ikke vite om at JEG gjør det! En fryktelig usexy greie som hverken skal snakkes om, vites om, eller aller minst SES!

Å ha do-angst er fryktelig... Jeg husker med skrekk en gang da jeg var 15 år og satt med min da store kjærlighet og hadde sånn mageknip at svetten rant! Til slutt så tok jeg motet til meg og sa jeg skulle en snartur på toalettet... Snartur, my ass... Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men jeg vet at jeg ble mer og mer skamfull etterhvert som tiden gikk (nå MÅTTE han forstå hva jeg gjorde, likssom..), og til slutt så vurderte jeg å bare å snike meg ut og løpe hele veien hjem igjen. Omsider kunne jeg skylle ned, men tror dere det gikk..?? Nei, vannet kom faretruende nær kanten på doskåla, og ingenting annet skjedde.  Løp ned i kjellern igjen, løy og sa at jeg bare hadde tatt meg en røyk, og prøvde å slette problemet fra minnet.. så kom "svigermor"... "Hvem har vært oppe på do, dere vet at den er ødelagt?!"   
Jeg slo opp den dagen..! 8 måneder med ekte kjærlighet rett i dass...

Dette må henge igjen, for slik har jeg det hjemme også den dag idag. Jeg nei?? Jeg går ikke på do nei..! Nei herregud, det gjør jeg slett ikke det, nei...  Bare etter å ha sendt kjæresten ned i kjellern for å hente klær, stikke på butikken, eller ut med bosset og stille tenker "skynd deg ut for faen, jeg dauer snart..!" I verste fall må jeg bare skru på dusjen og heller late som at det var derfor jeg brukte lang tid. Finnes det kur for sånt..?


Hvorfor må jeg alltid nyse etter å ha spist..? Sammen med folk? Skal jeg da nyse i albuen..? Og hva gjør jeg med alle smulene som havner der..? Det er ikke slik at jeg rekker å løpe å hente ett papir en plass, for må jeg nyse så må jeg nyse tvert! Har dere prøvd å holde igjen ett nys..? Dere vet at det kommer ut nesa da? Så det jeg må tenke er; snørr eller smuler? Hva er best?

Alt en stakkars kvinne må slite med, hadde jeg vært mann hadde jeg bare vært kul..!

Ettertanker etter sein bytur!

Det er med sorg jeg innser at jeg har gått fra å være kul på byen til å være patetisk..!

Da jeg var tjue såg jeg på sånne som meg med skamfullt blikk på deres vegne og syntes de skulle kneppe igjen blusen og slutte å le så høyt! Jeg syntes de var barnslige, umodne, og burde holde seg hjemme med barna sine. De over tredve skulle ha håret i hestehale eller aller helst klippe seg kort, og holde seg langt unna rølpet på byens utesteder. Hva er vel verre enn at oss "gamle" damer sitter å prøver å stjele showet ved byens pianobarer fra snertne sneller på 20?!! Nytter ikke å komme der med ny kjole, spraytan og halvbleika hår lenger...

Men det er ikke så enkelt å vite når man går fra kul til patetisk... Man føler seg jo som dronninga på haugen etter noen tequila-shots selv om man har bikka tredve, fått ett par unger og nesten er gift. Men kan kanskje ta hintet når man kun blir sjekka opp av de over femti med høye viker og brune tenner, innvandrere/asylsøkere alà "Do vil ha miiddakk? Koffi?? Oll?? Nei..? Hva do like da??", eller av 19-åringer som sitter på fjortistorget og syns du er ei flott gammel dame som minner dem om sin mor!


Må bare prise meg lykkelig over at jeg har Stefan og at jeg har det så bra sammen med han, for singellivet her i Ålesund hadde jeg virkelig sett svart på... Takk Gud for at du skjenka meg en så flott mann som i tillegg tar meg for den jeg er!!