Kort om egne barn og bonusbarn...

Å sveise sammen en så amputert familie som vi har er en stor utfordring! Jeg har jo mine to fra tidligere forhold, og han har sin gutt fra før. Vi har ingen barn sammen, og slik forblir det siden jeg er såpass oppegående at jeg kjenner mine begrensninger. Dette gir jo mange gleder, men vi kaver oss også gjennom mange kamper i hverdagen. Hvem bestemmer kosematen? Hvem snakker sant når de har krangla? Hvem pusser tenner først? Hvem er sutrekoppen og hvem skal ha sympatien denne gangen?
Dette er situasjoner jeg som tobarnsmor støter på hver dag, og mellom søsken så takler jeg det bra, men når det plutselig kommer en tredjeperson inn som jeg i tillegg ikke har bestemmelsesrett over, da starter utfordringene!

Man kan ikke gå inn i ett forhold med særkullsbarn og tro at alt blir en dans på roser, for slik er det aldri, men man kan gå inn i det med ett åpent sinn og med positiv innstilling! Da kommer man langt, for bonusbarn er til stor glede og er så utrolig verdifulle for både barn og voksne! Kommunikasjon er nøkkelen, og jeg ser jo det selv at jeg må slutte å smelle med dørene og oppføre meg som en femåring når jeg føler at mine barn blir urettferdig behandla, og istedet for å true med å flytte til Romsdalen så må jeg begynne å kommunisere på ett modent plan! Jøje meg, jeg har så god selvinnsikt... Seriøst!! Problemet er bare å få det fra teori til praksis! Jeg øver, jeg tar meg sammen, og innser at jeg ikke er perfekt!

Vi ER en familie! Vi har tre barn selv om vi ikke har produsert dem i fellesskap! Vi takler dette selv om barna våres tilsammen har fire fedre og tre mødre. Jeg har stor tro på dette, og jeg fryder meg over minner vi sammen har skapt og til de vi skaper i fremtiden!