Når mamma er trøtt danser guttene på bordet!

Det er skummelt å snike seg til litt tiltrengt søvn når man er alene med ungene... Det har jeg erfart! Når man ligger på sofaen og kjenner søvnen tar overhånd er det utrolig hva man sier ja til!

Da eldstemann var ett par år så hadde han en tendens til å stå opp alene uten å vekke meg, og denne flinke gutten min satte på tv`n selv, og hadde kosestund med gårsdagens godterier helt til det var tomt. Da kom han inn og vekte meg, og jeg stod opp. Ikke alltid like enkelt å våkne etter å ha brukt natten til å få barnet til å sove, og en morning hadde jeg ganske enkelt ikke ork til å stå opp... Langt utenfor min drømmeverden hørte jeg han hele tiden spurte og maste "kan jeg få, mamma?" Jaaada, gryntet jeg hver gang, helt til jeg panikkslagen spratt ut av senga i halvørska og lurte på hva jeg hadde svart JA til!! Der inne på stua satt denne gutten full av tran, og det var små fotmerker av tran over hele leiligheten! Teppet fløt over av melk, og jeg erklærte dette til ett katastrofeområde! Litt småforbannet på meg selv, så begynte jeg å vaske gulv og tepper vel vitende om at dette faktisk helt og holdent var min egen feil! Jeg prøvde å overse det nye kunstverket av kulepennstreker over skinnsofaen da jeg spurte denne lille tranfylte gutten om han kanskje var sulten..? "Nei, se mamma..." svarte han og åpna den tissevåte bleia si.. "Pøøølse!!!" Opp av bleia dro han ei halvspist grillpølse, og gutten proklamerte at han var ferdig med frokosten... Skulle tro jeg hadde lært etter den gang...

Det er utrolig hvor fort man glemmer slike uheldige hendelser når man er trøtt, for her en dag så sneik jeg meg til en halvtime på sofaen mens guttene satt klistra til barne-tv! Yngstemann mista interessa for Hinkel Pinkel så snart jeg hadde sovna, og gjorde alt han kunne for å vekke meg. "Vente litt, mamma er trøtt", sa jeg... "Vil du ha ei rosin, mamma??" spurte han.  Jaaa...okei, svarte jeg i ørska... Han putta denne lille tørre rosina i munnen min, og jeg svelgte uten å tygge i håp om at han ville la meg være litt i fred etter dette. "E fant den i trusa!!" sa han!! Denne mammaen spratt fort opp, skal jeg fortelle dere..!

Da eldstemann var tre og ett halvt fikk han lov til å vente utenfor bilen mens jeg festa babyen i bilstolen, og en dag så var han plutselig borte da jeg snudde meg for å lempe han også inn i bilen. Jeg ropte høyt og småpanisk etter han, og omsider så hørte jeg han svarte på andre siden av gjerdet: "E kommer mamma! E skal bare snakke ferdig med ho gamle kjærringa her først!!" Den "gamle kjerringa" var omtrent 35 år og så alt annet enn smigra ut...  I slike tilfeller har jeg erfart at det beste er å svare helt normalt uten noen dikkedarer, så får denne dama bare bli så sur hun vil.

Det har ikke vært så veldig mye styr med disse ungene mine, og for det meste så har jeg kost meg godt over disse episodene. Det er kanskje ikke så gøy å spise en "rosin" og ha to dager med oppkast etterpå, og det er ikke så morsomt når barna bemerker at noen har ekstremt stor nese, men barn er barn! Jeg trøster meg med at jeg er noen erfaringer rikere!

Kort om egne barn og bonusbarn...

Å sveise sammen en så amputert familie som vi har er en stor utfordring! Jeg har jo mine to fra tidligere forhold, og han har sin gutt fra før. Vi har ingen barn sammen, og slik forblir det siden jeg er såpass oppegående at jeg kjenner mine begrensninger. Dette gir jo mange gleder, men vi kaver oss også gjennom mange kamper i hverdagen. Hvem bestemmer kosematen? Hvem snakker sant når de har krangla? Hvem pusser tenner først? Hvem er sutrekoppen og hvem skal ha sympatien denne gangen?
Dette er situasjoner jeg som tobarnsmor støter på hver dag, og mellom søsken så takler jeg det bra, men når det plutselig kommer en tredjeperson inn som jeg i tillegg ikke har bestemmelsesrett over, da starter utfordringene!

Man kan ikke gå inn i ett forhold med særkullsbarn og tro at alt blir en dans på roser, for slik er det aldri, men man kan gå inn i det med ett åpent sinn og med positiv innstilling! Da kommer man langt, for bonusbarn er til stor glede og er så utrolig verdifulle for både barn og voksne! Kommunikasjon er nøkkelen, og jeg ser jo det selv at jeg må slutte å smelle med dørene og oppføre meg som en femåring når jeg føler at mine barn blir urettferdig behandla, og istedet for å true med å flytte til Romsdalen så må jeg begynne å kommunisere på ett modent plan! Jøje meg, jeg har så god selvinnsikt... Seriøst!! Problemet er bare å få det fra teori til praksis! Jeg øver, jeg tar meg sammen, og innser at jeg ikke er perfekt!

Vi ER en familie! Vi har tre barn selv om vi ikke har produsert dem i fellesskap! Vi takler dette selv om barna våres tilsammen har fire fedre og tre mødre. Jeg har stor tro på dette, og jeg fryder meg over minner vi sammen har skapt og til de vi skaper i fremtiden!





Refleksjoner over mammarollen

Var på fotballtrening med eldstemann her en dag, og under treninga gikk jeg litt rundt i hallen og kikka meg rundt. På vei tilbake igjen til bana fikk jeg øye på en liten gutt som fulgte meg med blikket, og jeg tenkte at dette så ut til å være en høflig, veloppdragen og pen gutt da han nikka og hilste blidt til meg. Jeg smilte blidt tilbake, og da jeg nærma meg og så han på nært hold gikk det opp for meg at dette da var min eldste sønn! Fy så fort tiden har gått, tenkte jeg... Bare på ett øyeblikk så så jeg han med helt nye øyne, og denne lille gutten til mamma har blitt en stor fotballspillende kul fyr med lue og fotballsko!

Jeg har tenkt tilbake på hvordan jeg la planer om hvordan barna mine skulle bli lenge før de var påtenkt, og lurer på hvor mye jeg har holdt... De skulle ikke se tv andre tider enn da det var barne-tv, de skulle få ferske grønnsaker hver dag, og de skulle ikke minst LIKE det! De skulle ikke få snop andre dager enn lørdager, de skulle ha rene pene klær, og de skulle selvfølgelig bli superhøflige barn som sa tusen takk, vær så snill, og aldri la seg hylende ned på butikken...

Vel... Som jeg har nevnt før så er ikke unger noe plastalin man former i sine hender, de har sine egne oppfatninger og meninger, og som sin mor opp av dage er de fast bestemt på å slå viljen sin gjennom koste hva det koste vil! Som da Liam på tre år stjal en heksehatt på lekebutikken og løp så fort de små bena hans makta, og jeg storma etter uten å få tak i han. Han løp med denne altfor store hatten helt ut på parkeringsplassen, og da gikk det opp for meg at jeg hadde løpt fra min seks år-gamle sønn inne på senteret! Jeg måtte bære en hylende, sprellende tre-åring gjennom hele senteret menst svetten rant og skammen stod skrevet i panna mi med håp om at denne eldste sønnen min ikke hadde gått ut av butikken for å lete etter meg... Sistnevnte fikk handle alt han ville ha grunnet min dårlige samvittighet, og med ene ungen hylende under arma, og den andre med en altfor stor og dyr handlepose fra Ringo marsjerte jeg ut av Moa! Aldri mer hit med ungene, tenkte jeg!!! Det gikk ei uke...

Ferdigmiddag er supre greier, barne-tv går hele døgnet, grønnsaker selges i vitaminform på boks, og godterier er det perfekte bestikkelsesmiddel når du helst ikke vil se dine barn hylende på butikken! "Hjelpe mamma nå, så skal du få en bitteliten sjokolade.." Joda... Jeg har lært at man må velge sine kamper!

Jeg har ikke tall på hvor mange kamper jeg har hatt med mine to håpefulle, og det å være mamma er utrolig hardt arbeid om man vil gjøre en skikkelig jobb. Her har jeg gått fra å snakke med myndig, men vennlig tone til å ROPE så jeg nesten har mistet både pust og bevissthet, og har selvfølgelig ikke oppnådd annet enn at de har ropt tilbake av full hals! Utrolig stressende når du ser at barna dine tar etter og legger til seg dine svake sider... Men du store min så herlig det er å være mamma... Jeg elsker å ha barna mine rundt meg, og er nok over gjennomsnittet avhengig av de. Når yngstemann legger hodet på magen min og sier "For en myk og god mage du har, mamma" så er det fordi han elsker meg akkurat slik jeg er... Med eller uten flesk! "Jeg elsker deg, Liam", sier jeg da, og han svarer "E elska smør e, mamma..." .....

Å være mamma er verdens beste følelse... Det gjør meg både stor og liten, det gir meg lønn i form av en kjærlighet man ikke måler i materielle verdier, og en klem fra de er den beste medisin. Og når Heine på 6 år forteller meg at jeg ikke er så veldig kul, men er ganske super, så føler jeg meg faktisk utrolig super selv om jeg kanskje er litt skuffa over å ha mista statusen min som kul!