Refleksjoner over mammarollen

Var på fotballtrening med eldstemann her en dag, og under treninga gikk jeg litt rundt i hallen og kikka meg rundt. På vei tilbake igjen til bana fikk jeg øye på en liten gutt som fulgte meg med blikket, og jeg tenkte at dette så ut til å være en høflig, veloppdragen og pen gutt da han nikka og hilste blidt til meg. Jeg smilte blidt tilbake, og da jeg nærma meg og så han på nært hold gikk det opp for meg at dette da var min eldste sønn! Fy så fort tiden har gått, tenkte jeg... Bare på ett øyeblikk så så jeg han med helt nye øyne, og denne lille gutten til mamma har blitt en stor fotballspillende kul fyr med lue og fotballsko!

Jeg har tenkt tilbake på hvordan jeg la planer om hvordan barna mine skulle bli lenge før de var påtenkt, og lurer på hvor mye jeg har holdt... De skulle ikke se tv andre tider enn da det var barne-tv, de skulle få ferske grønnsaker hver dag, og de skulle ikke minst LIKE det! De skulle ikke få snop andre dager enn lørdager, de skulle ha rene pene klær, og de skulle selvfølgelig bli superhøflige barn som sa tusen takk, vær så snill, og aldri la seg hylende ned på butikken...

Vel... Som jeg har nevnt før så er ikke unger noe plastalin man former i sine hender, de har sine egne oppfatninger og meninger, og som sin mor opp av dage er de fast bestemt på å slå viljen sin gjennom koste hva det koste vil! Som da Liam på tre år stjal en heksehatt på lekebutikken og løp så fort de små bena hans makta, og jeg storma etter uten å få tak i han. Han løp med denne altfor store hatten helt ut på parkeringsplassen, og da gikk det opp for meg at jeg hadde løpt fra min seks år-gamle sønn inne på senteret! Jeg måtte bære en hylende, sprellende tre-åring gjennom hele senteret menst svetten rant og skammen stod skrevet i panna mi med håp om at denne eldste sønnen min ikke hadde gått ut av butikken for å lete etter meg... Sistnevnte fikk handle alt han ville ha grunnet min dårlige samvittighet, og med ene ungen hylende under arma, og den andre med en altfor stor og dyr handlepose fra Ringo marsjerte jeg ut av Moa! Aldri mer hit med ungene, tenkte jeg!!! Det gikk ei uke...

Ferdigmiddag er supre greier, barne-tv går hele døgnet, grønnsaker selges i vitaminform på boks, og godterier er det perfekte bestikkelsesmiddel når du helst ikke vil se dine barn hylende på butikken! "Hjelpe mamma nå, så skal du få en bitteliten sjokolade.." Joda... Jeg har lært at man må velge sine kamper!

Jeg har ikke tall på hvor mange kamper jeg har hatt med mine to håpefulle, og det å være mamma er utrolig hardt arbeid om man vil gjøre en skikkelig jobb. Her har jeg gått fra å snakke med myndig, men vennlig tone til å ROPE så jeg nesten har mistet både pust og bevissthet, og har selvfølgelig ikke oppnådd annet enn at de har ropt tilbake av full hals! Utrolig stressende når du ser at barna dine tar etter og legger til seg dine svake sider... Men du store min så herlig det er å være mamma... Jeg elsker å ha barna mine rundt meg, og er nok over gjennomsnittet avhengig av de. Når yngstemann legger hodet på magen min og sier "For en myk og god mage du har, mamma" så er det fordi han elsker meg akkurat slik jeg er... Med eller uten flesk! "Jeg elsker deg, Liam", sier jeg da, og han svarer "E elska smør e, mamma..." .....

Å være mamma er verdens beste følelse... Det gjør meg både stor og liten, det gir meg lønn i form av en kjærlighet man ikke måler i materielle verdier, og en klem fra de er den beste medisin. Og når Heine på 6 år forteller meg at jeg ikke er så veldig kul, men er ganske super, så føler jeg meg faktisk utrolig super selv om jeg kanskje er litt skuffa over å ha mista statusen min som kul!