Refleksjoner over mammarollen

Var på fotballtrening med eldstemann her en dag, og under treninga gikk jeg litt rundt i hallen og kikka meg rundt. På vei tilbake igjen til bana fikk jeg øye på en liten gutt som fulgte meg med blikket, og jeg tenkte at dette så ut til å være en høflig, veloppdragen og pen gutt da han nikka og hilste blidt til meg. Jeg smilte blidt tilbake, og da jeg nærma meg og så han på nært hold gikk det opp for meg at dette da var min eldste sønn! Fy så fort tiden har gått, tenkte jeg... Bare på ett øyeblikk så så jeg han med helt nye øyne, og denne lille gutten til mamma har blitt en stor fotballspillende kul fyr med lue og fotballsko!

Jeg har tenkt tilbake på hvordan jeg la planer om hvordan barna mine skulle bli lenge før de var påtenkt, og lurer på hvor mye jeg har holdt... De skulle ikke se tv andre tider enn da det var barne-tv, de skulle få ferske grønnsaker hver dag, og de skulle ikke minst LIKE det! De skulle ikke få snop andre dager enn lørdager, de skulle ha rene pene klær, og de skulle selvfølgelig bli superhøflige barn som sa tusen takk, vær så snill, og aldri la seg hylende ned på butikken...

Vel... Som jeg har nevnt før så er ikke unger noe plastalin man former i sine hender, de har sine egne oppfatninger og meninger, og som sin mor opp av dage er de fast bestemt på å slå viljen sin gjennom koste hva det koste vil! Som da Liam på tre år stjal en heksehatt på lekebutikken og løp så fort de små bena hans makta, og jeg storma etter uten å få tak i han. Han løp med denne altfor store hatten helt ut på parkeringsplassen, og da gikk det opp for meg at jeg hadde løpt fra min seks år-gamle sønn inne på senteret! Jeg måtte bære en hylende, sprellende tre-åring gjennom hele senteret menst svetten rant og skammen stod skrevet i panna mi med håp om at denne eldste sønnen min ikke hadde gått ut av butikken for å lete etter meg... Sistnevnte fikk handle alt han ville ha grunnet min dårlige samvittighet, og med ene ungen hylende under arma, og den andre med en altfor stor og dyr handlepose fra Ringo marsjerte jeg ut av Moa! Aldri mer hit med ungene, tenkte jeg!!! Det gikk ei uke...

Ferdigmiddag er supre greier, barne-tv går hele døgnet, grønnsaker selges i vitaminform på boks, og godterier er det perfekte bestikkelsesmiddel når du helst ikke vil se dine barn hylende på butikken! "Hjelpe mamma nå, så skal du få en bitteliten sjokolade.." Joda... Jeg har lært at man må velge sine kamper!

Jeg har ikke tall på hvor mange kamper jeg har hatt med mine to håpefulle, og det å være mamma er utrolig hardt arbeid om man vil gjøre en skikkelig jobb. Her har jeg gått fra å snakke med myndig, men vennlig tone til å ROPE så jeg nesten har mistet både pust og bevissthet, og har selvfølgelig ikke oppnådd annet enn at de har ropt tilbake av full hals! Utrolig stressende når du ser at barna dine tar etter og legger til seg dine svake sider... Men du store min så herlig det er å være mamma... Jeg elsker å ha barna mine rundt meg, og er nok over gjennomsnittet avhengig av de. Når yngstemann legger hodet på magen min og sier "For en myk og god mage du har, mamma" så er det fordi han elsker meg akkurat slik jeg er... Med eller uten flesk! "Jeg elsker deg, Liam", sier jeg da, og han svarer "E elska smør e, mamma..." .....

Å være mamma er verdens beste følelse... Det gjør meg både stor og liten, det gir meg lønn i form av en kjærlighet man ikke måler i materielle verdier, og en klem fra de er den beste medisin. Og når Heine på 6 år forteller meg at jeg ikke er så veldig kul, men er ganske super, så føler jeg meg faktisk utrolig super selv om jeg kanskje er litt skuffa over å ha mista statusen min som kul!

Voksen?? Definèr voksen..!

Jeg har blitt to-og-tredve!! Er man voksen da? Noen mener sikkert jeg er gammel også... Jeg føler meg slett ikke hverken det ene eller andre! Jeg bestemmer meg titt og ofte for at NÅ skal jeg være voksen... Da betaler jeg alle regningene mine, rydder huset, setter på nyhetskanalen og tar meg ett glass vin. Hva er egentlig "voksen"..? Er man kjedelig? Ansvarsfull? Slutter man å gå ut? Kan vi jentene fortsatt gå på kondomeriet og fnise når ekspeditrisen snakker om g-punkt, p-punkt og vibrerende duppeditter?

Jeg hadde en slik voksen dag her før jul så etter jeg hadde gjort alle mine plikter, tok jeg med ungene på kafè og lot dem leke i ballrommet mens jeg leste avisen og drakk kaffe. Snakket rolig til ungene og følte meg som supermamma! Jeg la merke til at noen på det andre bordet nikket og smilte til min yngste som var overdreven høflig til han å være... "Tusen takk, mamma. Jeg er glad i deg, mamma. Du er snillest i verden, mamma." osv osv... Følte at jeg hadde lykkes i å oppdra mine små håpefulle! Helt til han kom løpende ut av ballrommet med håret i alle retninger og ropte temmelig høyt: "STEEEIKE, HER ER BARE DRIIITKULT!!!" etterfulgt av "forbaska mamma!!" da jeg dro han i arma for å ta han med derifra før folk la merke til oss... Det er ikke sikkert noen hørte han heller...

Jeg passer bare ikke til å være voksen, jeg passer best til å være den jeg er! Meg selv! Paranoid, hissig, empatisk, glad, ydmyk, bitchy, sliten og uforutsigbar! Jeg er brølete og ropete, og anmelder folk som kjører vinglete og ustabilt på veien bare fordi det irriterer meg. Jeg kan hoppe, danse og gråte av glede, og legge meg skinnflat i takknemlighet over alt jeg har i livet. Jeg må være verdens mest frustrerende person, og noen ganger bare bestemmer jeg meg for å være gretten. Jeg trøster meg med at jeg har selvinnsikt!

Det følger desverre ikke med bruksanvisning til hvordan man skal leve livet... Det følger desverre ikke med til ungene heller. De er ikke plastalin man former i hendene sine, men noen man skal bli kjent med, ha på låns og rettlede til å ta kloke avgjørelser i måten de lever på. Jeg er muligens ikke den rette til å gi slike kloke råd, men jeg lærer hver dag, og om jeg klemte istykker en kjøttbolle i frustrasjon ved middagsbordet, så lærte ungene forhåpentligvis at det var både grisete og vanskelig å vaske av...

Voksen er ikke en alder, det er en tilstand! En tilstand som ikke passer helt for meg... Jeg vil være alt jeg! Jeg vil leve! Noen ganger har jeg LYST til å ta ukloke avgjørelser, og drite i ting som voksne tar alvorlig. Jeg blir neppe voksen med det første selv om jeg har bikka to-og-tredve...

En bitteliten oppdatering på nyåret

Jeg har ikke blogga fordi jeg skulle ta meg ei bittelita friuke fra perfektkaos! Nå har uka vart i nesten tre mnd, og jeg har nesten begynt å lure på hva jeg skal med blogg... men bare NESTEN!

Jeg er like usosial utenfor bloggverdenen som jeg er i, og jeg er inne i ei skikkelig paranoid periode àla "Hvorfor ser du på meg? Hvorfor ringer du ikke? Hva galt har jeg gjort? Baksnakker du meg når jeg ikke er der? Hva mener du EGENTLIG..??"  Om jeg ikke sier hei til deg på gata er det ikke fordi jeg ikke vil det, det er bare for at du også skal slippe å si hei om du innerst inne ikke vil.

Jeg sliter skikkelig med å ta imot hjelp, og føler meg skikkelig dårlig om jeg får hjelp... Hvordan skal jeg gjøre gjengjeld?? Jeg må passe på karmaen min, og nå føler jeg virkelig at gjentjeneste-lista har vokst seg over hodet på meg. Det toppa seg i går da jeg spant meg fast med helårsdekk på blank-isen! Det regna fra alle veier, det var stiv kuling ute, og jeg skulle til min mor for å feire nyttårsaften. Ikke pokker om jeg fikk bilen ut av gata, og til slutt kom en reddende nabo løpende med sandsekker. Han kasta sand foran bilen etterhvert som jeg prøvde å kjøre, og for hver gang han kasta sand, så fikk han halvparten blåst i fjeset! Tror dere jeg begynte å grine av dårlig samvittighet, eller..? Omsider greide naboen å rygge bilen min ut av isholka, og jeg slengte meg rundt halsen hans og ga han en skikkelig takkeklem bare for å oppdage at jeg fikk øret hans i munnen... Jeg lata som at jeg ikke merka det, og ga han heller en ny klem bare for å oppdage at jeg fikk øret i munnen atter en gang! Jaja... så skal hele kneiken snakke om at jeg sugde på øret hans i takk nå da og tro at jeg er ei slik ei..!

Jeg har selvfølgelig ikke helårsdekk på bilen min når jeg bor så langt oppi fjellsida som jeg gjør, men jeg lånte min brors bil. Bilen min streika 1. juledag i 15 minus, og bare for å toppe det så hadde jeg 39,5 i feber. Jeg må bare lure på hva galt jeg har gjort som ble sittende i 1,5 time med så høy feber i -15 grader... Vinduene frøs til is på innsida, og jeg begynte mentalt å forberede meg på å fryse ihjel! For hver gang noen passerte min nødblinkende. havarerte bil så kjente jeg klumpen i halsen vokste, og da mobilen min også viste at batteriet omtrent var tomt satte jeg meg bare ned å storgrein i selvmedlidenhet..! Åsså i JULA da!!! Ikke hadde jeg ungene mine, ikke var jeg frisk, ikke kunne jeg gå på festen til min kjære svigerinne, og nå ble jeg sittende fast i ingenmannsland for å fryse ihjel..! Gleden var derfor stor da broren min til slutt kom og dro syke meg ut av bilen, og jeg følte virkelig at jeg fikk livet i gave..! Og til dere som mener jeg er dramatisk nå, dere kan bare holde munn, for slik FØLTES det!

Jeg tenkte egentlig bare å informere dere fra Vestnes om at om dere finner ei tann på Coop Prix så er det min sønn som eier den. Og i tilfelle dere lurer på hvorfor jeg lå rett ut på magen og åla meg fremover med armene peivende ved siden av godtedisken der nede, så var det for å lete etter denne tanna.

Tror jeg dropper tittel her..!

Lurer på hvor tid jeg greier å se på dogåing som en naturlig ting..! Ja, det er en naturlig ting, jeg vet jo det, men folk skal ikke vite om at JEG gjør det! En fryktelig usexy greie som hverken skal snakkes om, vites om, eller aller minst SES!

Å ha do-angst er fryktelig... Jeg husker med skrekk en gang da jeg var 15 år og satt med min da store kjærlighet og hadde sånn mageknip at svetten rant! Til slutt så tok jeg motet til meg og sa jeg skulle en snartur på toalettet... Snartur, my ass... Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men jeg vet at jeg ble mer og mer skamfull etterhvert som tiden gikk (nå MÅTTE han forstå hva jeg gjorde, likssom..), og til slutt så vurderte jeg å bare å snike meg ut og løpe hele veien hjem igjen. Omsider kunne jeg skylle ned, men tror dere det gikk..?? Nei, vannet kom faretruende nær kanten på doskåla, og ingenting annet skjedde.  Løp ned i kjellern igjen, løy og sa at jeg bare hadde tatt meg en røyk, og prøvde å slette problemet fra minnet.. så kom "svigermor"... "Hvem har vært oppe på do, dere vet at den er ødelagt?!"   
Jeg slo opp den dagen..! 8 måneder med ekte kjærlighet rett i dass...

Dette må henge igjen, for slik har jeg det hjemme også den dag idag. Jeg nei?? Jeg går ikke på do nei..! Nei herregud, det gjør jeg slett ikke det, nei...  Bare etter å ha sendt kjæresten ned i kjellern for å hente klær, stikke på butikken, eller ut med bosset og stille tenker "skynd deg ut for faen, jeg dauer snart..!" I verste fall må jeg bare skru på dusjen og heller late som at det var derfor jeg brukte lang tid. Finnes det kur for sånt..?


Hvorfor må jeg alltid nyse etter å ha spist..? Sammen med folk? Skal jeg da nyse i albuen..? Og hva gjør jeg med alle smulene som havner der..? Det er ikke slik at jeg rekker å løpe å hente ett papir en plass, for må jeg nyse så må jeg nyse tvert! Har dere prøvd å holde igjen ett nys..? Dere vet at det kommer ut nesa da? Så det jeg må tenke er; snørr eller smuler? Hva er best?

Alt en stakkars kvinne må slite med, hadde jeg vært mann hadde jeg bare vært kul..!

Ettertanker etter sein bytur!

Det er med sorg jeg innser at jeg har gått fra å være kul på byen til å være patetisk..!

Da jeg var tjue såg jeg på sånne som meg med skamfullt blikk på deres vegne og syntes de skulle kneppe igjen blusen og slutte å le så høyt! Jeg syntes de var barnslige, umodne, og burde holde seg hjemme med barna sine. De over tredve skulle ha håret i hestehale eller aller helst klippe seg kort, og holde seg langt unna rølpet på byens utesteder. Hva er vel verre enn at oss "gamle" damer sitter å prøver å stjele showet ved byens pianobarer fra snertne sneller på 20?!! Nytter ikke å komme der med ny kjole, spraytan og halvbleika hår lenger...

Men det er ikke så enkelt å vite når man går fra kul til patetisk... Man føler seg jo som dronninga på haugen etter noen tequila-shots selv om man har bikka tredve, fått ett par unger og nesten er gift. Men kan kanskje ta hintet når man kun blir sjekka opp av de over femti med høye viker og brune tenner, innvandrere/asylsøkere alà "Do vil ha miiddakk? Koffi?? Oll?? Nei..? Hva do like da??", eller av 19-åringer som sitter på fjortistorget og syns du er ei flott gammel dame som minner dem om sin mor!


Må bare prise meg lykkelig over at jeg har Stefan og at jeg har det så bra sammen med han, for singellivet her i Ålesund hadde jeg virkelig sett svart på... Takk Gud for at du skjenka meg en så flott mann som i tillegg tar meg for den jeg er!!