Liten tid og liten hjerne!

Det er lenge siden jeg har blogga, og det har jeg to gode grunner til!
Nr 1: Jeg har ikke hatt internett.
Nr 2: Jeg har jobba 100% og vært så godt som alene siste tiden.

Det er søren klype meg ikke bare bare å jobbe fulle dager, og likevel ha overskudd til de to håpefulle... Jeg har vært dønn sliten, ikke hatt fokuset oppe i det hele tatt, og all min tålmodighet er på randen... Nå har jeg gått så langt som å bli sær, sliten og ÅPENLYST frustrert når folk spør meg hvordan det går for tiden. "Joda, jeg er sliten!! Sliten, lei og ANER ikke hva jeg skal gjøre med ungene! Eldstemann drømmer seg vekk i eningen, og yngstemann ler når jeg snakker strengt til han!"  Nå spør ikke folk hvordan det går lenger, og da jeg var på butikken var det såvidt en pappa fra nabolaget tørte å spørre om jeg hadde det bedre nå.

Det er mye som slutter å virke i hodet når man er sliten... Hukommelsen, luktesansen (!) og tankevirksomheten!

Som da jeg glemte å spraye mitt elektriske nordiske hår her en dag.. Det regna ute, og varmeapparatet stod på for fullt i bilen. Det sier seg selv at uten hårstyling blir håret enda mer elektrisk med varmluft , og etter å ha kjørt rundt 4 mil, så klistra håret seg så inni hampen i øynene at jeg nesten ikke så veien. Hjalp ikke å spytte, hoste og harkle i hånda heller, så til slutt slo det meg at jeg kunne stikke hånda ut for å hente litt vann fra naturen, men da slutta det akkurat å regne. Jeg kjente desperasjonen slo over meg, men så fikk jeg øye på randen av vann som rant ned langs frontruta. Jeg sveiva ned vinduet (JA, jeg har sveiv!), reiv av meg beltet, (litt løgn, jeg har sjelden brukt belte), og bøyde meg frem med hånda på frontruta. Følte meg skikkelig smart, og tenkte at dette hadde ingen andre enn meg funnet på, før noe slo meg som en hammer over lillefingeren. Viskern hadde revet meg til blods i 80 kilometer i timen, men jammen fikk jeg bløyta håret likevel!!

Så har jeg lært også da...


Det er mye som slutter å virke når tiden er kort, og mye skal ha blitt gjort.

Men morsfølelsen og gleden over å ha de små blir aldri borte selv om jeg er sliten av å krangle, megle, rydde og mase... Og når tre-åringen klapper meg på kinnet om kvelden og sier "du e så tjukk og deilig mamma", og seks-åringen forsvarer meg sier "Nei, mamma e ikkje tjukk, ho e tynn som en liten leikebil!!!" ja, da flommer jeg over av varme og er lykkelig som få over at Liam og Heine er nettopp MINE barn!