Det heter livet!

Jeg satt på kafèen på storsenteret her en dag sammen med min kjære og to håpefulle, og bak meg satt en dame som også hadde med seg to barn. Siden barna våres var på samme alder begynte vi å prate litt, og plutselig så sier hun; "Si me... gikk ikkje du på skole på sjøholt..? E syns så tydelig at e huska de..?" Hjelp, tenkte jeg... Det er 16 år siden, jeg hadde ravsvart hår, sparte ikke på kajal og hvitt pudder, og var en blanding mellom goth og wannabe-satanist..! Så kjenner hun meg igjen??! Jeg ble skamfull, tenkte tilbake på alt det fæle jeg gjorde i den alderen, og takker Gud for at jeg har sønner og ikke døtre! Men for all del.. jeg må ha gjort ett inntrykk på denne hyggelige damen, og jeg klarte ikke å la være å fortelle at jeg har da forandret meg noe siden da.
Men har jeg det..?
Jeg er blond og bruker ikke lenger en pudderdåse i uka, men jeg må bare ærlig innrømme at jeg kan være ufattelig fjortis innimellom.
Som for eksempel så er venninnekvelder det kjekkeste jeg vet. Vi drikker oss fulle, prater om hvor slitsomt og fælt vi har det, fordømmer verden vi lever i, og gråter på tur! Dagen etter så ringer vi og ler i telefonen og sier "Ååååå, så kjekt det va i går, det MÅ ikkje bli lenge til neste gang!!!"

Men det jeg merker på alderen er at jeg fortere blir stressa, jeg har fullt program, men ikke tid til meg selv, går på foreldremøter, jobber, gjør voksne ting, leser husmorporno og blir flau av enkelte ting jeg leser, drømmer fortsatt om Tengel, Heike og Tamlin i Sagaen om Isfolket, puppene henger ned på magen selv om jeg har a-cup, og ungene på jobben tror jeg er 55...

Det er heller ikke like stor stas å sminke seg, og det tar mye lengre tid! Prøv å ta på øyenskygge i stressfart og uten å tenke på hva du gjør. Øyelokket henger fast i sminkekosten så alt samler seg i en stor flekk midt på øyet, og når du skal gni det utover beveger hele panna seg! Når jeg bøyer meg fremover, løsner fjeset fra hodet, og jeg kan dra tunga rundt alle tennene mine uten å være borti kinnet. Da må dere vite at jeg ble glad da jeg og noen venninner var ute forrige helg, og vakta kom løpende etter meg og spurte om leg!! (måtte bare nevne det i bloggen siden jeg ikke kan snakke mer om det uten å være masete..)

Sitter hjemme idag og prøver å stresse ned, for dette har vært to vanvittig travle uker... Jeg har ikke pusta ut på gud vet hvor lenge, og dette er første kvelden at jeg greier å skru på Secret Garden i hodet og meditere uten å bli avbrutt av "se der går en seeebra" midt i pustinga..

Men for all del, det er deilig å jobbe igjen, og nå er jo guttene så store at de ikke har vondt av litt lange dager lenger. Jeg venner meg nok til det etterhvert, og snart skal jeg bare jobbe 60%.
Skal egentlig ikke syte over hverken det ene eller andre, for hvorfor skulle ikke jeg være lykkelig?? Og det heter ikke rynker heller, det heter LIVET! Ett skikkelig godt ett også!

Liten tid og liten hjerne!

Det er lenge siden jeg har blogga, og det har jeg to gode grunner til!
Nr 1: Jeg har ikke hatt internett.
Nr 2: Jeg har jobba 100% og vært så godt som alene siste tiden.

Det er søren klype meg ikke bare bare å jobbe fulle dager, og likevel ha overskudd til de to håpefulle... Jeg har vært dønn sliten, ikke hatt fokuset oppe i det hele tatt, og all min tålmodighet er på randen... Nå har jeg gått så langt som å bli sær, sliten og ÅPENLYST frustrert når folk spør meg hvordan det går for tiden. "Joda, jeg er sliten!! Sliten, lei og ANER ikke hva jeg skal gjøre med ungene! Eldstemann drømmer seg vekk i eningen, og yngstemann ler når jeg snakker strengt til han!"  Nå spør ikke folk hvordan det går lenger, og da jeg var på butikken var det såvidt en pappa fra nabolaget tørte å spørre om jeg hadde det bedre nå.

Det er mye som slutter å virke i hodet når man er sliten... Hukommelsen, luktesansen (!) og tankevirksomheten!

Som da jeg glemte å spraye mitt elektriske nordiske hår her en dag.. Det regna ute, og varmeapparatet stod på for fullt i bilen. Det sier seg selv at uten hårstyling blir håret enda mer elektrisk med varmluft , og etter å ha kjørt rundt 4 mil, så klistra håret seg så inni hampen i øynene at jeg nesten ikke så veien. Hjalp ikke å spytte, hoste og harkle i hånda heller, så til slutt slo det meg at jeg kunne stikke hånda ut for å hente litt vann fra naturen, men da slutta det akkurat å regne. Jeg kjente desperasjonen slo over meg, men så fikk jeg øye på randen av vann som rant ned langs frontruta. Jeg sveiva ned vinduet (JA, jeg har sveiv!), reiv av meg beltet, (litt løgn, jeg har sjelden brukt belte), og bøyde meg frem med hånda på frontruta. Følte meg skikkelig smart, og tenkte at dette hadde ingen andre enn meg funnet på, før noe slo meg som en hammer over lillefingeren. Viskern hadde revet meg til blods i 80 kilometer i timen, men jammen fikk jeg bløyta håret likevel!!

Så har jeg lært også da...


Det er mye som slutter å virke når tiden er kort, og mye skal ha blitt gjort.

Men morsfølelsen og gleden over å ha de små blir aldri borte selv om jeg er sliten av å krangle, megle, rydde og mase... Og når tre-åringen klapper meg på kinnet om kvelden og sier "du e så tjukk og deilig mamma", og seks-åringen forsvarer meg sier "Nei, mamma e ikkje tjukk, ho e tynn som en liten leikebil!!!" ja, da flommer jeg over av varme og er lykkelig som få over at Liam og Heine er nettopp MINE barn!