Når mamma er trøtt danser guttene på bordet!

Det er skummelt å snike seg til litt tiltrengt søvn når man er alene med ungene... Det har jeg erfart! Når man ligger på sofaen og kjenner søvnen tar overhånd er det utrolig hva man sier ja til!

Da eldstemann var ett par år så hadde han en tendens til å stå opp alene uten å vekke meg, og denne flinke gutten min satte på tv`n selv, og hadde kosestund med gårsdagens godterier helt til det var tomt. Da kom han inn og vekte meg, og jeg stod opp. Ikke alltid like enkelt å våkne etter å ha brukt natten til å få barnet til å sove, og en morning hadde jeg ganske enkelt ikke ork til å stå opp... Langt utenfor min drømmeverden hørte jeg han hele tiden spurte og maste "kan jeg få, mamma?" Jaaada, gryntet jeg hver gang, helt til jeg panikkslagen spratt ut av senga i halvørska og lurte på hva jeg hadde svart JA til!! Der inne på stua satt denne gutten full av tran, og det var små fotmerker av tran over hele leiligheten! Teppet fløt over av melk, og jeg erklærte dette til ett katastrofeområde! Litt småforbannet på meg selv, så begynte jeg å vaske gulv og tepper vel vitende om at dette faktisk helt og holdent var min egen feil! Jeg prøvde å overse det nye kunstverket av kulepennstreker over skinnsofaen da jeg spurte denne lille tranfylte gutten om han kanskje var sulten..? "Nei, se mamma..." svarte han og åpna den tissevåte bleia si.. "Pøøølse!!!" Opp av bleia dro han ei halvspist grillpølse, og gutten proklamerte at han var ferdig med frokosten... Skulle tro jeg hadde lært etter den gang...

Det er utrolig hvor fort man glemmer slike uheldige hendelser når man er trøtt, for her en dag så sneik jeg meg til en halvtime på sofaen mens guttene satt klistra til barne-tv! Yngstemann mista interessa for Hinkel Pinkel så snart jeg hadde sovna, og gjorde alt han kunne for å vekke meg. "Vente litt, mamma er trøtt", sa jeg... "Vil du ha ei rosin, mamma??" spurte han.  Jaaa...okei, svarte jeg i ørska... Han putta denne lille tørre rosina i munnen min, og jeg svelgte uten å tygge i håp om at han ville la meg være litt i fred etter dette. "E fant den i trusa!!" sa han!! Denne mammaen spratt fort opp, skal jeg fortelle dere..!

Da eldstemann var tre og ett halvt fikk han lov til å vente utenfor bilen mens jeg festa babyen i bilstolen, og en dag så var han plutselig borte da jeg snudde meg for å lempe han også inn i bilen. Jeg ropte høyt og småpanisk etter han, og omsider så hørte jeg han svarte på andre siden av gjerdet: "E kommer mamma! E skal bare snakke ferdig med ho gamle kjærringa her først!!" Den "gamle kjerringa" var omtrent 35 år og så alt annet enn smigra ut...  I slike tilfeller har jeg erfart at det beste er å svare helt normalt uten noen dikkedarer, så får denne dama bare bli så sur hun vil.

Det har ikke vært så veldig mye styr med disse ungene mine, og for det meste så har jeg kost meg godt over disse episodene. Det er kanskje ikke så gøy å spise en "rosin" og ha to dager med oppkast etterpå, og det er ikke så morsomt når barna bemerker at noen har ekstremt stor nese, men barn er barn! Jeg trøster meg med at jeg er noen erfaringer rikere!

Kort om egne barn og bonusbarn...

Å sveise sammen en så amputert familie som vi har er en stor utfordring! Jeg har jo mine to fra tidligere forhold, og han har sin gutt fra før. Vi har ingen barn sammen, og slik forblir det siden jeg er såpass oppegående at jeg kjenner mine begrensninger. Dette gir jo mange gleder, men vi kaver oss også gjennom mange kamper i hverdagen. Hvem bestemmer kosematen? Hvem snakker sant når de har krangla? Hvem pusser tenner først? Hvem er sutrekoppen og hvem skal ha sympatien denne gangen?
Dette er situasjoner jeg som tobarnsmor støter på hver dag, og mellom søsken så takler jeg det bra, men når det plutselig kommer en tredjeperson inn som jeg i tillegg ikke har bestemmelsesrett over, da starter utfordringene!

Man kan ikke gå inn i ett forhold med særkullsbarn og tro at alt blir en dans på roser, for slik er det aldri, men man kan gå inn i det med ett åpent sinn og med positiv innstilling! Da kommer man langt, for bonusbarn er til stor glede og er så utrolig verdifulle for både barn og voksne! Kommunikasjon er nøkkelen, og jeg ser jo det selv at jeg må slutte å smelle med dørene og oppføre meg som en femåring når jeg føler at mine barn blir urettferdig behandla, og istedet for å true med å flytte til Romsdalen så må jeg begynne å kommunisere på ett modent plan! Jøje meg, jeg har så god selvinnsikt... Seriøst!! Problemet er bare å få det fra teori til praksis! Jeg øver, jeg tar meg sammen, og innser at jeg ikke er perfekt!

Vi ER en familie! Vi har tre barn selv om vi ikke har produsert dem i fellesskap! Vi takler dette selv om barna våres tilsammen har fire fedre og tre mødre. Jeg har stor tro på dette, og jeg fryder meg over minner vi sammen har skapt og til de vi skaper i fremtiden!





Refleksjoner over mammarollen

Var på fotballtrening med eldstemann her en dag, og under treninga gikk jeg litt rundt i hallen og kikka meg rundt. På vei tilbake igjen til bana fikk jeg øye på en liten gutt som fulgte meg med blikket, og jeg tenkte at dette så ut til å være en høflig, veloppdragen og pen gutt da han nikka og hilste blidt til meg. Jeg smilte blidt tilbake, og da jeg nærma meg og så han på nært hold gikk det opp for meg at dette da var min eldste sønn! Fy så fort tiden har gått, tenkte jeg... Bare på ett øyeblikk så så jeg han med helt nye øyne, og denne lille gutten til mamma har blitt en stor fotballspillende kul fyr med lue og fotballsko!

Jeg har tenkt tilbake på hvordan jeg la planer om hvordan barna mine skulle bli lenge før de var påtenkt, og lurer på hvor mye jeg har holdt... De skulle ikke se tv andre tider enn da det var barne-tv, de skulle få ferske grønnsaker hver dag, og de skulle ikke minst LIKE det! De skulle ikke få snop andre dager enn lørdager, de skulle ha rene pene klær, og de skulle selvfølgelig bli superhøflige barn som sa tusen takk, vær så snill, og aldri la seg hylende ned på butikken...

Vel... Som jeg har nevnt før så er ikke unger noe plastalin man former i sine hender, de har sine egne oppfatninger og meninger, og som sin mor opp av dage er de fast bestemt på å slå viljen sin gjennom koste hva det koste vil! Som da Liam på tre år stjal en heksehatt på lekebutikken og løp så fort de små bena hans makta, og jeg storma etter uten å få tak i han. Han løp med denne altfor store hatten helt ut på parkeringsplassen, og da gikk det opp for meg at jeg hadde løpt fra min seks år-gamle sønn inne på senteret! Jeg måtte bære en hylende, sprellende tre-åring gjennom hele senteret menst svetten rant og skammen stod skrevet i panna mi med håp om at denne eldste sønnen min ikke hadde gått ut av butikken for å lete etter meg... Sistnevnte fikk handle alt han ville ha grunnet min dårlige samvittighet, og med ene ungen hylende under arma, og den andre med en altfor stor og dyr handlepose fra Ringo marsjerte jeg ut av Moa! Aldri mer hit med ungene, tenkte jeg!!! Det gikk ei uke...

Ferdigmiddag er supre greier, barne-tv går hele døgnet, grønnsaker selges i vitaminform på boks, og godterier er det perfekte bestikkelsesmiddel når du helst ikke vil se dine barn hylende på butikken! "Hjelpe mamma nå, så skal du få en bitteliten sjokolade.." Joda... Jeg har lært at man må velge sine kamper!

Jeg har ikke tall på hvor mange kamper jeg har hatt med mine to håpefulle, og det å være mamma er utrolig hardt arbeid om man vil gjøre en skikkelig jobb. Her har jeg gått fra å snakke med myndig, men vennlig tone til å ROPE så jeg nesten har mistet både pust og bevissthet, og har selvfølgelig ikke oppnådd annet enn at de har ropt tilbake av full hals! Utrolig stressende når du ser at barna dine tar etter og legger til seg dine svake sider... Men du store min så herlig det er å være mamma... Jeg elsker å ha barna mine rundt meg, og er nok over gjennomsnittet avhengig av de. Når yngstemann legger hodet på magen min og sier "For en myk og god mage du har, mamma" så er det fordi han elsker meg akkurat slik jeg er... Med eller uten flesk! "Jeg elsker deg, Liam", sier jeg da, og han svarer "E elska smør e, mamma..." .....

Å være mamma er verdens beste følelse... Det gjør meg både stor og liten, det gir meg lønn i form av en kjærlighet man ikke måler i materielle verdier, og en klem fra de er den beste medisin. Og når Heine på 6 år forteller meg at jeg ikke er så veldig kul, men er ganske super, så føler jeg meg faktisk utrolig super selv om jeg kanskje er litt skuffa over å ha mista statusen min som kul!

Voksen?? Definèr voksen..!

Jeg har blitt to-og-tredve!! Er man voksen da? Noen mener sikkert jeg er gammel også... Jeg føler meg slett ikke hverken det ene eller andre! Jeg bestemmer meg titt og ofte for at NÅ skal jeg være voksen... Da betaler jeg alle regningene mine, rydder huset, setter på nyhetskanalen og tar meg ett glass vin. Hva er egentlig "voksen"..? Er man kjedelig? Ansvarsfull? Slutter man å gå ut? Kan vi jentene fortsatt gå på kondomeriet og fnise når ekspeditrisen snakker om g-punkt, p-punkt og vibrerende duppeditter?

Jeg hadde en slik voksen dag her før jul så etter jeg hadde gjort alle mine plikter, tok jeg med ungene på kafè og lot dem leke i ballrommet mens jeg leste avisen og drakk kaffe. Snakket rolig til ungene og følte meg som supermamma! Jeg la merke til at noen på det andre bordet nikket og smilte til min yngste som var overdreven høflig til han å være... "Tusen takk, mamma. Jeg er glad i deg, mamma. Du er snillest i verden, mamma." osv osv... Følte at jeg hadde lykkes i å oppdra mine små håpefulle! Helt til han kom løpende ut av ballrommet med håret i alle retninger og ropte temmelig høyt: "STEEEIKE, HER ER BARE DRIIITKULT!!!" etterfulgt av "forbaska mamma!!" da jeg dro han i arma for å ta han med derifra før folk la merke til oss... Det er ikke sikkert noen hørte han heller...

Jeg passer bare ikke til å være voksen, jeg passer best til å være den jeg er! Meg selv! Paranoid, hissig, empatisk, glad, ydmyk, bitchy, sliten og uforutsigbar! Jeg er brølete og ropete, og anmelder folk som kjører vinglete og ustabilt på veien bare fordi det irriterer meg. Jeg kan hoppe, danse og gråte av glede, og legge meg skinnflat i takknemlighet over alt jeg har i livet. Jeg må være verdens mest frustrerende person, og noen ganger bare bestemmer jeg meg for å være gretten. Jeg trøster meg med at jeg har selvinnsikt!

Det følger desverre ikke med bruksanvisning til hvordan man skal leve livet... Det følger desverre ikke med til ungene heller. De er ikke plastalin man former i hendene sine, men noen man skal bli kjent med, ha på låns og rettlede til å ta kloke avgjørelser i måten de lever på. Jeg er muligens ikke den rette til å gi slike kloke råd, men jeg lærer hver dag, og om jeg klemte istykker en kjøttbolle i frustrasjon ved middagsbordet, så lærte ungene forhåpentligvis at det var både grisete og vanskelig å vaske av...

Voksen er ikke en alder, det er en tilstand! En tilstand som ikke passer helt for meg... Jeg vil være alt jeg! Jeg vil leve! Noen ganger har jeg LYST til å ta ukloke avgjørelser, og drite i ting som voksne tar alvorlig. Jeg blir neppe voksen med det første selv om jeg har bikka to-og-tredve...

En bitteliten oppdatering på nyåret

Jeg har ikke blogga fordi jeg skulle ta meg ei bittelita friuke fra perfektkaos! Nå har uka vart i nesten tre mnd, og jeg har nesten begynt å lure på hva jeg skal med blogg... men bare NESTEN!

Jeg er like usosial utenfor bloggverdenen som jeg er i, og jeg er inne i ei skikkelig paranoid periode àla "Hvorfor ser du på meg? Hvorfor ringer du ikke? Hva galt har jeg gjort? Baksnakker du meg når jeg ikke er der? Hva mener du EGENTLIG..??"  Om jeg ikke sier hei til deg på gata er det ikke fordi jeg ikke vil det, det er bare for at du også skal slippe å si hei om du innerst inne ikke vil.

Jeg sliter skikkelig med å ta imot hjelp, og føler meg skikkelig dårlig om jeg får hjelp... Hvordan skal jeg gjøre gjengjeld?? Jeg må passe på karmaen min, og nå føler jeg virkelig at gjentjeneste-lista har vokst seg over hodet på meg. Det toppa seg i går da jeg spant meg fast med helårsdekk på blank-isen! Det regna fra alle veier, det var stiv kuling ute, og jeg skulle til min mor for å feire nyttårsaften. Ikke pokker om jeg fikk bilen ut av gata, og til slutt kom en reddende nabo løpende med sandsekker. Han kasta sand foran bilen etterhvert som jeg prøvde å kjøre, og for hver gang han kasta sand, så fikk han halvparten blåst i fjeset! Tror dere jeg begynte å grine av dårlig samvittighet, eller..? Omsider greide naboen å rygge bilen min ut av isholka, og jeg slengte meg rundt halsen hans og ga han en skikkelig takkeklem bare for å oppdage at jeg fikk øret hans i munnen... Jeg lata som at jeg ikke merka det, og ga han heller en ny klem bare for å oppdage at jeg fikk øret i munnen atter en gang! Jaja... så skal hele kneiken snakke om at jeg sugde på øret hans i takk nå da og tro at jeg er ei slik ei..!

Jeg har selvfølgelig ikke helårsdekk på bilen min når jeg bor så langt oppi fjellsida som jeg gjør, men jeg lånte min brors bil. Bilen min streika 1. juledag i 15 minus, og bare for å toppe det så hadde jeg 39,5 i feber. Jeg må bare lure på hva galt jeg har gjort som ble sittende i 1,5 time med så høy feber i -15 grader... Vinduene frøs til is på innsida, og jeg begynte mentalt å forberede meg på å fryse ihjel! For hver gang noen passerte min nødblinkende. havarerte bil så kjente jeg klumpen i halsen vokste, og da mobilen min også viste at batteriet omtrent var tomt satte jeg meg bare ned å storgrein i selvmedlidenhet..! Åsså i JULA da!!! Ikke hadde jeg ungene mine, ikke var jeg frisk, ikke kunne jeg gå på festen til min kjære svigerinne, og nå ble jeg sittende fast i ingenmannsland for å fryse ihjel..! Gleden var derfor stor da broren min til slutt kom og dro syke meg ut av bilen, og jeg følte virkelig at jeg fikk livet i gave..! Og til dere som mener jeg er dramatisk nå, dere kan bare holde munn, for slik FØLTES det!

Jeg tenkte egentlig bare å informere dere fra Vestnes om at om dere finner ei tann på Coop Prix så er det min sønn som eier den. Og i tilfelle dere lurer på hvorfor jeg lå rett ut på magen og åla meg fremover med armene peivende ved siden av godtedisken der nede, så var det for å lete etter denne tanna.

Tror jeg dropper tittel her..!

Lurer på hvor tid jeg greier å se på dogåing som en naturlig ting..! Ja, det er en naturlig ting, jeg vet jo det, men folk skal ikke vite om at JEG gjør det! En fryktelig usexy greie som hverken skal snakkes om, vites om, eller aller minst SES!

Å ha do-angst er fryktelig... Jeg husker med skrekk en gang da jeg var 15 år og satt med min da store kjærlighet og hadde sånn mageknip at svetten rant! Til slutt så tok jeg motet til meg og sa jeg skulle en snartur på toalettet... Snartur, my ass... Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men jeg vet at jeg ble mer og mer skamfull etterhvert som tiden gikk (nå MÅTTE han forstå hva jeg gjorde, likssom..), og til slutt så vurderte jeg å bare å snike meg ut og løpe hele veien hjem igjen. Omsider kunne jeg skylle ned, men tror dere det gikk..?? Nei, vannet kom faretruende nær kanten på doskåla, og ingenting annet skjedde.  Løp ned i kjellern igjen, løy og sa at jeg bare hadde tatt meg en røyk, og prøvde å slette problemet fra minnet.. så kom "svigermor"... "Hvem har vært oppe på do, dere vet at den er ødelagt?!"   
Jeg slo opp den dagen..! 8 måneder med ekte kjærlighet rett i dass...

Dette må henge igjen, for slik har jeg det hjemme også den dag idag. Jeg nei?? Jeg går ikke på do nei..! Nei herregud, det gjør jeg slett ikke det, nei...  Bare etter å ha sendt kjæresten ned i kjellern for å hente klær, stikke på butikken, eller ut med bosset og stille tenker "skynd deg ut for faen, jeg dauer snart..!" I verste fall må jeg bare skru på dusjen og heller late som at det var derfor jeg brukte lang tid. Finnes det kur for sånt..?


Hvorfor må jeg alltid nyse etter å ha spist..? Sammen med folk? Skal jeg da nyse i albuen..? Og hva gjør jeg med alle smulene som havner der..? Det er ikke slik at jeg rekker å løpe å hente ett papir en plass, for må jeg nyse så må jeg nyse tvert! Har dere prøvd å holde igjen ett nys..? Dere vet at det kommer ut nesa da? Så det jeg må tenke er; snørr eller smuler? Hva er best?

Alt en stakkars kvinne må slite med, hadde jeg vært mann hadde jeg bare vært kul..!

Ettertanker etter sein bytur!

Det er med sorg jeg innser at jeg har gått fra å være kul på byen til å være patetisk..!

Da jeg var tjue såg jeg på sånne som meg med skamfullt blikk på deres vegne og syntes de skulle kneppe igjen blusen og slutte å le så høyt! Jeg syntes de var barnslige, umodne, og burde holde seg hjemme med barna sine. De over tredve skulle ha håret i hestehale eller aller helst klippe seg kort, og holde seg langt unna rølpet på byens utesteder. Hva er vel verre enn at oss "gamle" damer sitter å prøver å stjele showet ved byens pianobarer fra snertne sneller på 20?!! Nytter ikke å komme der med ny kjole, spraytan og halvbleika hår lenger...

Men det er ikke så enkelt å vite når man går fra kul til patetisk... Man føler seg jo som dronninga på haugen etter noen tequila-shots selv om man har bikka tredve, fått ett par unger og nesten er gift. Men kan kanskje ta hintet når man kun blir sjekka opp av de over femti med høye viker og brune tenner, innvandrere/asylsøkere alà "Do vil ha miiddakk? Koffi?? Oll?? Nei..? Hva do like da??", eller av 19-åringer som sitter på fjortistorget og syns du er ei flott gammel dame som minner dem om sin mor!


Må bare prise meg lykkelig over at jeg har Stefan og at jeg har det så bra sammen med han, for singellivet her i Ålesund hadde jeg virkelig sett svart på... Takk Gud for at du skjenka meg en så flott mann som i tillegg tar meg for den jeg er!!

Syt og klag! Ja JEG!!

De fleste facebook-vennene mine har nok fått med seg at jeg har vært syk og svak en ukes tid nå... En dag med småfeber er bare koselig, da kan man ta seg fri fra jobb og pusle litt i heimen, men ei uke med feber og lungevondt er bare til plage. Ikke bare at man ikke gidder å gjøre noe, men man får tid til å se alt på tv`n, og det er hvertfall ikke bra for en med min fantasi. Jeg tenker meg livredd på alt!! Alt du kan tenke deg! Jeg tenker på 2012 og får ikke sove, jeg tenker på tsunamien, på Haiti, på ekstremvær, vulkaner, sur nedbør, på skrekkfilmer jeg har sett, og til slutt så ser jeg for meg små kinagutter fra filmen Forbannelsen overalt, og får totalt noia! Da er det greit å få noen gode råd fra Dr. Phil morran derpå etterfulgt av legene på kanal fem!
Best å komme seg på jobb igjen i en faderlig fart, der er så høyt desibelnivå at vi får ikke tenke i det hele tatt!

Ikke går jeg ned i vekt når jeg er syk heller, jeg bare eser utover! Eneste musklene jeg bruker er når jeg hoster, og ellers ligger jeg rett ut og drikker vaniljesaus og satser på spysjuka innimellom hostebygene. Om noen vet om en mirakelkur for å gå ned noen kilo tar jeg gjerne imot råd! Trening har jeg ikke tid til, og glem denne karbo-kuren, jeg kan ikke leve uten pasta og skivene mine. Det er ufattelig vondt å trene... Det svir i rumpeballene (alle fire!!!) og låra brenner! Nytter ikke å komme med at jeg blir flott av det når jeg går som ei kråke etter å ha jogga bort i fagerlia. Hvor sexy er det likssom?? Jogga og jogga da... jeg gikk hvertfall i ett forrykende tempo!

Som om jeg ikke har det fælt nok nå så fikk jeg en sms fra eksen der han lurte på om jeg kanskje kunne begynne å si "farsken" INNI meg for å skåne vår tre-år gamle sønn..?! Min yngste håpefulle har brukt ordet farsken i annenhver setning og syns det er noe til kult ord, men jeg forsvarer meg med at han hvertfall ikke roper faen! Men jeg tar kritikken og skal begynne å si farsken inni meg når jeg smeller hodet i kjøkkenskapet, når vi forsover oss, eller når bilen ikke starter! (Er farsken forresten ett så fryktelig ord..??) Og hvordan kan eksen egentlig vite at det kommer fra meg?? Dette er fra en tre-åring som syns pappa kan få baby med farmor og som tror han er 18 år og kan kjøre bil bare han flytter setet langt nok frem!

Godnatt dere, jeg håper dere sover bedre enn jeg gjør..!

Kjære mamma!

Jeg er så flink til å tenke på alt du er for meg, men lite flink til å si det!
At jeg er heldig som har deg, at du er den peneste mammaen i hele verden, at jeg er stolt av deg og alt du hele tiden gjør for andre, men så blir det til at jeg bare tenker det inni meg og nikker fornøyd for meg selv..!

Vi er ikke alltid enige, men det er da ikke normalt... Ikke at jeg skjønner at du ikke er enig med meg, for jeg syns jeg er både smart og klok, men du må få ha dine egne meninger også.

Trenger jeg en skikkelig opptur, ja så ringer jeg til deg! Du roser meg opp i skyene omtrent samme hva jeg gjør, og syns jeg er noe til datter. Selvtilliten min flyr i taket, og det er takket være deg!

Tenker tilbake på barndommen, og er så takknemlig for alle bøkene du leste, for interessen du hadde for hva jeg drev med, for alle gangene du kjørte meg rundt, for alle håndballkampene du var vitne til selv om jeg for det meste satt spikra på benken. Når jeg først slapp til på bana var jeg så forvirra at jeg ikke visste bak/frem og stod som spikra på venstrevingen, men like fullt så skrøt du av innsatsen og kjøpte is til meg og jentene.

Unnskyld for at jeg lo av deg da du slo føttene i bordbeina hele tiden, unnskyld for at jeg lo av håret ditt da det var gult, og unnskyld for at jeg stjal bilen din og kjørte på fest da jeg var 16.

Takk for at du trodde på meg da jeg ble kasta ut fra hybelverten på sjøholt. Ja, da jeg sa at han ikke var helt god i hodet og nærmest trakasserte meg og resten av jentene som bodde der.. Jeg unnlot kanskje å fortelle deg at vi hadde 35 stk på fest der og nesten rev huset... At Obben kneip kona til husverten på venstre puppen da vi gikk fra festen, og at vi røyka inne. Og forresten.. Unnskyld for at jeg løy om dette også!

Når vi er inne på dette med unnskyld, så kanskje du kan si unnskyld for at du sendte inn bilde av meg på vg-nett med ene brystvorta på pynt da jeg fyllte 30, og for bildet du la inn på sumpen av meg i klatreveggen med rompa i fokus i tilnærmet Bridget Jones-stil da jeg fyllte 31... Men så mener nå du at jeg er vakker uansett, og trodde brystvorta bare var ett rusk på bildet... Så jeg tilgir deg for dette!

Regner med at du innerst inne vet hvor mye du betyr for meg, men det gjør kanskje litt godt å høre det innimellom også... Og nå når jeg har barn selv som kommer uoppfordret og legger de lubne armene sine rundt meg og kjenner hvor herlig det er, så har jeg lovt meg selv å aldri slutte å legge MINE lubne armer om deg og si at jeg er glad i deg, mammaen min, for det er jeg!

God klem til deg

Det heter livet!

Jeg satt på kafèen på storsenteret her en dag sammen med min kjære og to håpefulle, og bak meg satt en dame som også hadde med seg to barn. Siden barna våres var på samme alder begynte vi å prate litt, og plutselig så sier hun; "Si me... gikk ikkje du på skole på sjøholt..? E syns så tydelig at e huska de..?" Hjelp, tenkte jeg... Det er 16 år siden, jeg hadde ravsvart hår, sparte ikke på kajal og hvitt pudder, og var en blanding mellom goth og wannabe-satanist..! Så kjenner hun meg igjen??! Jeg ble skamfull, tenkte tilbake på alt det fæle jeg gjorde i den alderen, og takker Gud for at jeg har sønner og ikke døtre! Men for all del.. jeg må ha gjort ett inntrykk på denne hyggelige damen, og jeg klarte ikke å la være å fortelle at jeg har da forandret meg noe siden da.
Men har jeg det..?
Jeg er blond og bruker ikke lenger en pudderdåse i uka, men jeg må bare ærlig innrømme at jeg kan være ufattelig fjortis innimellom.
Som for eksempel så er venninnekvelder det kjekkeste jeg vet. Vi drikker oss fulle, prater om hvor slitsomt og fælt vi har det, fordømmer verden vi lever i, og gråter på tur! Dagen etter så ringer vi og ler i telefonen og sier "Ååååå, så kjekt det va i går, det MÅ ikkje bli lenge til neste gang!!!"

Men det jeg merker på alderen er at jeg fortere blir stressa, jeg har fullt program, men ikke tid til meg selv, går på foreldremøter, jobber, gjør voksne ting, leser husmorporno og blir flau av enkelte ting jeg leser, drømmer fortsatt om Tengel, Heike og Tamlin i Sagaen om Isfolket, puppene henger ned på magen selv om jeg har a-cup, og ungene på jobben tror jeg er 55...

Det er heller ikke like stor stas å sminke seg, og det tar mye lengre tid! Prøv å ta på øyenskygge i stressfart og uten å tenke på hva du gjør. Øyelokket henger fast i sminkekosten så alt samler seg i en stor flekk midt på øyet, og når du skal gni det utover beveger hele panna seg! Når jeg bøyer meg fremover, løsner fjeset fra hodet, og jeg kan dra tunga rundt alle tennene mine uten å være borti kinnet. Da må dere vite at jeg ble glad da jeg og noen venninner var ute forrige helg, og vakta kom løpende etter meg og spurte om leg!! (måtte bare nevne det i bloggen siden jeg ikke kan snakke mer om det uten å være masete..)

Sitter hjemme idag og prøver å stresse ned, for dette har vært to vanvittig travle uker... Jeg har ikke pusta ut på gud vet hvor lenge, og dette er første kvelden at jeg greier å skru på Secret Garden i hodet og meditere uten å bli avbrutt av "se der går en seeebra" midt i pustinga..

Men for all del, det er deilig å jobbe igjen, og nå er jo guttene så store at de ikke har vondt av litt lange dager lenger. Jeg venner meg nok til det etterhvert, og snart skal jeg bare jobbe 60%.
Skal egentlig ikke syte over hverken det ene eller andre, for hvorfor skulle ikke jeg være lykkelig?? Og det heter ikke rynker heller, det heter LIVET! Ett skikkelig godt ett også!

Store truser og grønne tenner

Stress fører aldri noe godt med seg, og jeg har lært meg diverse pusteteknikker som hjelper meg ut av slike heseblesende situasjoner. Pust dypt inn med nesa og ut med munnen, så setter du på en Secret Garden-sang i hodet ditt. Funker som bare pokker!

Måtte bare slenge ut ett råd nå i disse travle tider da man skal jobbe 150%, ha ett forholdsvis strøkent hus og aldri forsømme ungene sine.

Hadde en fridag her forleden, og styrte og stellte i heimen mens ungene var i barnehagen. Hadde en skikkelig fin dag, og tenkte at "idag kan ingenting gå galt". Aldri ALDRI tenk det!!

 Satte på ei maskin med klær før jeg dro på shopping i byen, og da jeg omsider henta ungene og kom hjem så lå der noe i trappa. Heine bøyde seg ned for å ta det opp da jeg så at det var ei truse. Æææsj, ikke rør det der, ropte jeg, og dro han med meg. Herregud, hvem er så sløve at de legger fra seg truse i trappa..? Følte meg utilpass av hele greia..! Rynka på nesa og gikk en lang omvei forbi dette hendelset, men nysgjerrig som jeg er så kasta jeg ett nærmere blikk på denne overdådige store tøyklumpen som lå der, og jaggu meg så var det ikke MIN gamle utvaska kosetruse og den har ligget i fellesgangen i tre timer!! Hvem andre har sett den?? Og hvorfor var det ikke den lille sorte som fallt ut??

Og hadde den enda kommet FRA vaskerommet, og ikke var på vei inn i maskina så hadde nok ydmykelsen vært lettere å bære..!

Nå fremstår jeg ikke akkurat som en som tar så godt vare på seg selv, så tenkte jeg skulle fortelle litt om at jeg har blitt veldig opptatt av dette med naturlig tannbleking. Jeg har bikka 30, og tennene er ikke lenger hvite som sne, men jeg bleker ikke tennene med billig slipestoff fra Vita.

Kjøpte derfor heller en tannkrem på Kiwi, som sikkert er bra og "slipefri"! Gleda meg til å prøve denne nye tannkremen, men da jeg klemte den ut over over tannkosten så var den jo mørkeblå! Jeg mener KNALLblå! Jeg pussa som en gal og skummet ble blåere og blåere, og hva skjer når man blander blå tannkrem med gule tenner..? Jeg har lysegrønne tenner!

Dagens gode råd basert på erfaring er:

Spis ikke nugatti fra kniven! Om du i tillegg vrir den rundt i munnen slik som jeg gjorde kan du være sikker på at en stor bit av gana skrelles av i samme slengen!

Kan samtidig slenge med at det ikke er lurt å klore håret med klorin uavhengig om det er furunålduft i kloren. Håret går i oppløsning og faller av.

Liten tid og liten hjerne!

Det er lenge siden jeg har blogga, og det har jeg to gode grunner til!
Nr 1: Jeg har ikke hatt internett.
Nr 2: Jeg har jobba 100% og vært så godt som alene siste tiden.

Det er søren klype meg ikke bare bare å jobbe fulle dager, og likevel ha overskudd til de to håpefulle... Jeg har vært dønn sliten, ikke hatt fokuset oppe i det hele tatt, og all min tålmodighet er på randen... Nå har jeg gått så langt som å bli sær, sliten og ÅPENLYST frustrert når folk spør meg hvordan det går for tiden. "Joda, jeg er sliten!! Sliten, lei og ANER ikke hva jeg skal gjøre med ungene! Eldstemann drømmer seg vekk i eningen, og yngstemann ler når jeg snakker strengt til han!"  Nå spør ikke folk hvordan det går lenger, og da jeg var på butikken var det såvidt en pappa fra nabolaget tørte å spørre om jeg hadde det bedre nå.

Det er mye som slutter å virke i hodet når man er sliten... Hukommelsen, luktesansen (!) og tankevirksomheten!

Som da jeg glemte å spraye mitt elektriske nordiske hår her en dag.. Det regna ute, og varmeapparatet stod på for fullt i bilen. Det sier seg selv at uten hårstyling blir håret enda mer elektrisk med varmluft , og etter å ha kjørt rundt 4 mil, så klistra håret seg så inni hampen i øynene at jeg nesten ikke så veien. Hjalp ikke å spytte, hoste og harkle i hånda heller, så til slutt slo det meg at jeg kunne stikke hånda ut for å hente litt vann fra naturen, men da slutta det akkurat å regne. Jeg kjente desperasjonen slo over meg, men så fikk jeg øye på randen av vann som rant ned langs frontruta. Jeg sveiva ned vinduet (JA, jeg har sveiv!), reiv av meg beltet, (litt løgn, jeg har sjelden brukt belte), og bøyde meg frem med hånda på frontruta. Følte meg skikkelig smart, og tenkte at dette hadde ingen andre enn meg funnet på, før noe slo meg som en hammer over lillefingeren. Viskern hadde revet meg til blods i 80 kilometer i timen, men jammen fikk jeg bløyta håret likevel!!

Så har jeg lært også da...


Det er mye som slutter å virke når tiden er kort, og mye skal ha blitt gjort.

Men morsfølelsen og gleden over å ha de små blir aldri borte selv om jeg er sliten av å krangle, megle, rydde og mase... Og når tre-åringen klapper meg på kinnet om kvelden og sier "du e så tjukk og deilig mamma", og seks-åringen forsvarer meg sier "Nei, mamma e ikkje tjukk, ho e tynn som en liten leikebil!!!" ja, da flommer jeg over av varme og er lykkelig som få over at Liam og Heine er nettopp MINE barn!

Kjære Gud, gjør meg tynn!

Hvordan i svarte skal jeg få på meg kjolen i morra??? Ok, det er snøring i ryggen, men den kan ikke åpnes mer, og samme hvor mye jeg drar inn magen så står den rett ut. Puppene er så skvisa i denne kjolen at de går i ett med resten av kroppen.. HVOR ER SPYSJUKA NÅR JEG TRENGER DEN MEST??
Vet hva jeg kommer til å prate om i morra.. "Neida, jeg er ikke gravid, jeg har bare gått opp i vekt."

Studerte meg selv i speilet, og kom frem til at om jeg holder inn magen og strekker armene i været så henger kjolen ganske pent. Jeg får vinke høyt, ordne håret, lategjespe og strekke opp armene i morra, så ser folk hvor slank jeg egentlig er!

Jeg har ikke overskudd til å trene. Jeg står opp klokka seks om morran, prøver å vekke eldstemann (yngste vekker meg), maser, roper og kjefter så høyt at alle naboene hører meg (også de på andre siden av gaten), hiver de i bilen, kjører på skole, barnehage så på jobb. Så hente unger, handle, lage middag, leke, kose, rydde, lage kvelds, bade de, legge de, vaske klær, og så sette meg ned for første gang på 15 timer. Er det da jeg skal trene??? Nei, pokker heller, da er jeg heller lubben og glad. Ikke at jeg blir så glad av å være lubben, det er bare noe jeg sier for å gi inntrykk av at jeg er like fornøyd med rompa som for 16 kilo siden!

Jeg blir glad den morningen jeg våkner og ser at kroppen min er tryllet strøken! SLIKT blir vi glade av, jenter!!

Tid til egenpleie?!!

Vet ikke hvordan det er med dere andre mødre der ute, men her har jeg hverken tid eller overskudd til å drive med noe egenpleie av noe slag. Jeg dusjer og pusser tenner, og der går jeg tom for tid.
Hvordan klarer dere å se så freshe ut?? Jeg kjenner ei trebarnsmamma med en bitteliten baby, og hun ser ut som ei blendareklame! Kjempehyggelig og misunnelsesverdig ren og pen! HOW likssom???
Hver dag tenker jeg at i kveld skal jeg ta en lang dusj og shave både legger og lår, ta ansiktsmaske og kooose meg, men hver kveld tenker jeg det samme;  -nei, jeg gidder pokker meg ikke å bruke tid på det..! så legger jeg meg strak på sofaen og koser meg heller med en vingummibjørn.

Venninnene mine napper bryn, renser hud, kjøper nye klær og har sko i fleng. Jeg har bare ikke hatt den interessa. Klær er kjedelig, og jeg vasker fjeset med shampo!

Det er ikke lett å ta seg en lang og god dusj med to gutter som flyr inn og ut av badet mens jeg står der, og en dag så stod min da 5 år gamle sønn midt på gulvet med store øyne og så på meg i dusjen. Jaja, der oppdaga han det med nakenhet, tenkte jeg, men plutselig buste han ut; "Mamma?? Koffår dusja du med truse???"  Vel.. var vel ikke akkurat noen truse, men for å si det sånn, så har jeg ikke hatt truse siden da!!!

Krever herved 10 minutter i uka på BARE meg selv, og jeg starter i morra!!

Fotballmamma!!

Har ikke sovet ett øyeblikk i natt for minstemann i heimen sliter med hånd, fot og munnsyke (ett anna ord for munn og klovsyke. Får små søte barn virkelig det??). Lå å kneip sammen øynene og akkurat da jeg kjente søvna bre seg over meg, ringte vekkerklokka... Dette er det store forandringa fra barnehagen! Man MÅ opp! Nå er det slutt på sein levering de dagene mor er trøtt, og desverre så er ikke lillebrors sykedag gyldig fraværsgrunn for Heine. Men storebror kom seg avgårde nydusja og fin, og stod rak og rett i ryggen da klokka ringte halv ni! Hurra for supermamma! Jeg gjør pliktene mine, og sørger for at alt går riktig for seg. Jeg er voksen!!

Storebror har begynt på fotball idag, og har gjort mamma stolt på bana! En liten tåre er lov når det går opp for en mamma at gutten har blitt stor..
Dette med å ha fotballsønner er nytt for meg, men jeg kan nesten ikke vente med å få drakta og fotballskoa i hus, det er ett nytt kapittel dette! Jeg oser av stolthet!!

Men det er ikke lett for ei Aafk-frelst fotballmamma å rusle rundt på kunstgresset nede på Color line stadion.. Etter treninga idag, tok jeg med meg sønnen min og en kompis bort på klubbrommet en tur, og himmelfallen som jeg var, så kika jeg alle andre steder enn frem..! Rusla meg smilende over bana da det kom en fjortis med vest susende forbi meg med en gjeng på slep. Herregud, tenkte jeg... var da måte på til frekkhet... de burde kanskje ikke løpe så fort forbi meg når jeg gikk med to små barn??! Men skrekkslagen og flau så gikk det opp for meg at det ikke var fjortisene det var noe galt med, men at det var jeg som hadde tråkka i salaten.. Tråkka midt oppi en fotballkamp faktisk..! Og det temmelig midt på bana med en gjeng løpende rundt meg med stygge blikk. Jeg gjorde bare som alle andre villa gjort... Jeg vinka prinsessevink, rista på hodet av meg selv og hoppet smilende av bana.

Vel, slike dager skal feires med en liten klatt sjokoladepudding og en halvliter vaniljesaus, men blakk som jeg er så ble det med sausen..! Ingen som skjønner dette med meg og saus... Får hele tiden høre at; "Man blir jo så oppblåst av sånne usunne ting, hvordan KLARER du å drikke saus???"  Oppblåst av saus?? Hva pokker blir man av fiber?? Kan like godt kose meg før jeg blåses opp!

En mamma er og blir en mamma!

Ikke skryt for mye av barna dine mens de befinner seg i nærheten! De trenger ikke å høre hva du sier, men åpner du munnen din for å skryte av hvor flink han/hun har blitt til både det ene og andre, så skal jeg love deg at det slår ut helt motsatt vei!

Hadde min kjære svigerinne på besøk, og siden barna våre er like gamle, blir det til at vi snakker en del om utvikling og ferdigheter. Det er slett ikke en konkurranse, men vi liker jo begge to at våre egne barn lærer seg ting FØR den andre!

Satt ute på verandaen og snakka om bleieslutt og dogåing, og jeg sa høyt; "Det er bare helt utrolig med Liam, han har ikke hatt ett eneste uhell på 3 uker!! Ikke ett bittelite ett om natta en gang!" Hadde ikke før fått lagt punktumet i setninga før det kommer en tre-åring springende på verandaen og roper; "SHORTSEN MIN E VÅÅÅT! E HAR TISSA ME UT!!"  Faen, tenkte jeg... "Uff da.." sa jeg!
Gikk ikke mer enn en halvtime før gutten kom løpende ut på verandaen enda en gang og pekte på nye shortsen sin og proklamerte at den var våt denne også, og irritert over at han måtte gjøre dette rett etter jeg hadde skrytt av hvor flink han var, dro jeg han inn og skifta shortsen igjen.
"Stakkars liten, dette var jo helt unormalt.. har ALDRI skjedd før", sa jeg. Men egentlig tenkte jeg;.. hva pokker.. Har hun bedt han om å gjøre det eller????

Likedan med eldstemann som har vært så rolig, behagelig og veloppdratt hele livet. Hadde ikke før fått fortalt at jeg aldri har hatt problemer med han før han slo kompisen sin i hodet med en spade i sandkassa. Temmelig hardt faktisk... Men jeg klarer jo å skryte av han da også! "Jeg er sååå glad for at han endelig har lært seg å TA igjen!!" 

Dette gjelder katten også... Ja, han er nydelig han Silas.. Og så snill! Biter aldri, er med på alt, og er verdens herligste katt. Best i verden!! Så setter han seg ned og tisser på jakka til bestevenninna mi AS WE SPEAK!!
Visste likssom ikke helt hva jeg skulle si, men fikk overbevist min gode venninne om at katten fortsatt var særdeles klok som hadde tisset på en supertett regnjakke og ikke en skinnjakke eller noe annet som ikke kunne vaskes..!

Jeg innrømmer det!! Jeg er ei Myrsnipe!!

Mine siste alvorlige talefeil på jobb!

Det er ikke kult å ha talefeil når man jobber med barn...

"Vil du ha ett ronkeapebrett, lille venn?? Øh.. meinte ett RONKEAPEBRETT! Nei, Ro.. rooonk.. ro.. VIL DU HA ETT SÅNT???"

Det er laaangt fra kult! Hvertfall når ped-leder står bak meg med store øyne og ser sjokkert ut. Hvor vanskelig kan det være å si rompeakebrett? Jo, i 10 minus og med hakkende tenner kan det være så inni hampen vanskelig å si!!

"Lille tullemus!! Lille rare fisunge, pass deg, nå TAR jeg deg! DER tok jeg deg din fisemus!!"  Shit altså... for en flau ting å si!!!

Eller når sjefen ringte og tilbydde meg fast stilling og jeg svarte; "Du ANER ikke hvor gra jeg blir!!" og hun svarte lattermildt; Å? Ble du det???  Døde nesten av skam...

Det gjelder å holde tunga rett i munnen!!


Ha en fin dag alle lesere:)

Redd barna! Og isbjørnene!!!

Føk ned på Kiwi etter jobben idag for min ukentlige storhandel, og der stod representantene for "Redd Barna". Løp fort forbi dem siden jeg ikke kan fordra å bli stoppet på den måten, og handla det jeg skulle. Kom ut igjen med ei overfyllt handlekorg, og unngikk all blikkontakt men ble likevel stoppa... "Hva tycker du om redd barnen?"   (???!!!!) "Jo, jeg er kjempeimponert over dere og syns dere gjør en fantastisk jobb! Heia dere, sier jeg!!" svarte jeg, så løp jeg så fort jeg kunne bort til bilen før han rakk å si noe mer.
Hva skulle jeg si da? Har ikke råd?? Der stod jeg med ei handlekorg med ett verdiinnhold på 1600,-... Jeg har bare helt noia for å bli stående utenfor inngangsdøra til Kiwi midt i rushen!

Jeg løy for redd barna og har skrekkelig dårlig samvittighet!


Jeg har flere ganger vurdert å bli Unicef- eller Plan-fadder, for jeg mener de gjør en fantastisk jobb, men har likssom ikke kommet meg så langt... Isbjørn-fadder har jeg derimot rukket å bli, og oppfordrer flere til å gjøre det samme!! Det er kult å være isbjørnunge-fadder!! De trenger hjelp og støtte de også, så her er min oppfordring!!


http://www.wwf.no/fadder/isbjornfadder.php?utm_campaign=1&utm_medium=2&utm_source=1

Siw i bilen (del 2)

Fatter ikke hvorfor det skal være så fort gjort for enkelte å tabbe seg ut..! (Les: MEG!!)
Jeg har ofte oppdaga at jeg har gått med dopapir hengende på skoa etter dobesøk, og da snakker jeg ikke om ute på byen midt på natta der ingen ser deg, jeg snakker om å stå på en bokhandel og oppdage at jeg har en halvmeter med grått resirkulert dopapir hengende på slep etter meg. Har blitt veldig flink til å se etter hver gang jeg har vært på toalettet nå, og jeg snur meg og sjekker mange ganger i tilfelle jeg har oversett det første gangen.

Jeg har temmelig dårlig syn, og brillene mine er utdatert og har ikke den styrken de burde hatt, og da gidder jeg heller ikke å ta dem på, men slenger de rundtomkring i bilen sånn i tilfelle jeg blir stoppa i en synskontroll... (blir man egentlig det, eller kom øyenlegen med svadaprat..?)

Det var ei kort periode en vinter at jeg prøvde å venne meg til å bruke dem, og en kveld jeg skulle kjøre fra Vestnes til Ålesund satte jeg meg i bilen, pussa brillene og tok dem på. Syntes ikke de var videre til hjelp, men var flink jente og hadde de på hele veien for det! Var innom stopp69 på Sjøholt og fyllte bensin og kjøpte meg litt snop til natta, og syntes betjeningen var litt merkelig. "Herregud for noen folk" tenkte jeg og hevet hodet for vise at jeg hadde selvtillitt i fleng selv om jeg hadde brillene på, og kjørte videre.
Kom omsider hjem, og da jeg så meg i speilet var det likssom noe som ikke stemte helt... Stod ganske lenge og studerte meg selv før jeg oppdaga det!! Det ene brilleglasset mitt var ikke der lenger og det gikk opp for meg at jeg hadde kjørt bil og HANDLA PÅ STOPPEN med ett brilleglass!!

Nå aner jeg ikke helt hvor de brillene er hen engang... Trafikkfarlig er det nok ingen tvil om at jeg er...

Siw i bilen (del 1)

Vi kjørte opp på Frøya i fjor sommer, og det er nok viden kjent blant de som kjenner oss at Stefan aldri får kjøre. Jeg sitter aldri på med NOEN, for skal jeg noen plass, ja da skal jeg ha en erfaren og trygg sjåfør! Meg selv!!


Det er ganske mange svingete veier med 50-soner på vei opp til Frøya, og da jeg endelig kom meg på ei langstrekke og kunne gasse på litt, så lente jeg meg bakover, dro på meg mine lilla solbriller og nøt det! Plutselig så åpenbarer det seg to gule menn i veikanten, jeg heiv meg på bremsa, hylte ut "KONTROLL!!! PÅ MED BELTET!!" og kjente at det verka i beina av nervøsitet! Hæ?? Hvor?? sa de andre, men jeg hadde så høy puls og var så sint på meg selv at jeg greide ikke å svare engang, men la meg i 60 og forberedte meg på to år uten lappen.. Akkurat da jeg skulle til å blinke inn fikk synet skikkelig tak, og jeg så hvem som egentlig stod der... En ti år gammel gutt på sykkel med hjelm og refleksvest og en stor gul diplomis-figur med hånda og isen i været!! Penger spart, gitt;)

På vei ned igjen fra frøya havna jeg bak de største idiotene jeg vet om bak ett ratt!

1: Biler med campingvogn. Sjåførene er redd vogna skal velte og bremser ned til 50 hver gang de skal gjennom en sving!

2: Bobiler. Sjåføren er redd vasene, koppene og telysene skal velte, eller i verste fall fly frem i fronruta så han holder 50 hele veien, men bremser ekstra i svingene.


3: Gamle menn med hatt!!! De tok lappen på 50-tallet da det fantes hverken skilt, rundkjøringer eller andre biler på veien og har ei oppfatning av at de gamle er eldst og de beste sjåførene siden de har vært på veiene i 60-70 år. De er hvertfall eldst...


Jeg lå bak de, og irriterte meg voldsomt før jeg endelig fikk anledning til å kjøre forbi! Druste forbi og tok noen muligens tvilsomme forbikjøringer, men endelig lå jeg først i køa og syntes alt var herlig. Plutselig så henger det en svart prikk foran nesa mi, og da det gikk opp for meg at det var en edderkopp som hang fra solskjermen ble jeg grepet av panikk og bråbremsa midt oppå Fursetfjellet, dro opp håndbrekket og tok ei kung-fu-rulle ut av bilen uten å se meg hverken frem eller tilbake. "Hva i faen driver du med??!" ropte Stefan, og jeg hiksta frem hva som hang i bilen. Han slo villt rundt seg med en avis, og der lå jeg panikkslagen med tårene sprutende midt på veien! Kom meg inn i bilen igjen akkurat tidsnok til å starte bilen igjen og unngikk såvidt å bli forbikjørt av bestefar med hatten!

Men sitter fortsatt aldri på med noen!